de vokste Opp som rester av en upopulær krig, som strekker seg over to verdener, men tilhører ingen av dem. De fleste kjente aldri sine fedre. Mange ble forlatt av sine mødre ved portene til barnehjem. Noen ble kastet i søppelkasser. Skolekamerater hånet og pummeled dem og spottet funksjonene som ga dem ansiktet av fienden—runde blå øyne og lys hud, eller mørk hud og tett krøllete hår hvis deres soldat-pappaer Var Afroamerikanere. Deres skjebne var å bli waifs og tiggere, som bor i gatene og parkene I Sør-Vietnams byer, opprettholdt av en eneste drøm: å komme Til Amerika og finne sine fedre.Men Verken Amerika eller Vietnam ville ha barna Kjent Som Amerasians og ofte avvist Av Vietnameserne som»støvens barn» – så ubetydelig som en flekk å bli børstet til side. «Omsorg og velferd for disse uheldige barna…har aldri vært og er nå ikke ansett som et område med regjeringsansvar, » SA DET AMERIKANSKE Forsvarsdepartementet i en uttalelse fra 1970. «Vårt samfunn trenger ikke disse dårlige elementene,» Sa Den Vietnamesiske direktøren for sosial velferd i Ho Chi Minh-Byen (tidligere Saigon) et tiår senere. Som voksne vil Noen Amerasians si at de følte seg forbannet fra starten. Da Saigon i begynnelsen av April 1975 falt Til Kommunistiske tropper fra nord og rykter spredte seg om at sørstatene assosiert Med Usa kunne bli massakrert, annonserte President Gerald Ford planer om å evakuere 2000 foreldreløse, mange Av Dem Amerasians. Operasjon Babylifts første offisielle fly styrtet i rismarkene utenfor Saigon, og drepte 144 mennesker, de fleste av dem barn. Sørvietnamesiske soldater og sivile samlet seg på stedet, noen for å hjelpe, andre for å plyndre de døde. Til tross for ulykken fortsatte evakueringsprogrammet ytterligere tre uker.

«jeg husker det flyet, den som krasjet,» sier Nguyen Thi Phuong Thuy. «Jeg var ca 6, og jeg hadde lekt i søpla nær barnehjemmet. Jeg husker at jeg holdt nonnens hånd og gråt da vi hørte det. Det var som om vi alle var født under en mørk stjerne.»Hun stoppet for å dab på øynene med vev . Thuy, som jeg møtte på En tur Til Vietnam I Mars 2008, sa at hun aldri hadde prøvd å finne foreldrene sine fordi hun ikke ante hvor hun skulle begynne. Hun minnes Hennes adoptiv Vietnamesiske foreldre krangler om henne, mannen rope, » Hvorfor måtte du få En Amerasian?»Hun ble snart sendt ut for å bo hos en annen familie.

Thuy virket glad for å finne noen interessert i hennes lidelser. Over kaffe og Cokes i en hotellobby, hun snakket i en myk, flat stemme om» halv rase hund » håner hun hørte fra naboer, for å bli nektet en rasjoneringskort for mat, for å snike seg ut av landsbyen hennes før andre steg ved soloppgang for å sitte alene på stranden i timevis og om å ta sovepiller om natten for å glemme dagen. Håret hennes var langt og svart, ansiktet hennes kantet og attraktivt. Hun hadde på seg jeans og En t-skjorte. Hun så Ut Som Amerikansk som noen jeg kunne ha passert i gatene I Des Moines eller Denver. Som De Fleste Amerikanere fortsatt i Vietnam var hun uutdannet og ufaglært. I 1992 møtte Hun en Annen Amerikansk foreldreløs, Nguyen Anh Tuan, som sa til henne: «Vi har ikke en foreldres kjærlighet. Vi er bønder og fattige. Vi bør ta vare på hverandre.»De giftet seg og hadde to døtre og en sønn, nå 11, Som Thuy forestiller seg som selve bildet av Den Amerikanske faren hun aldri har sett. «Hva ville han si i Dag hvis han visste at han hadde en datter og nå et barnebarn som venter På Ham i Vietnam?»spurte hun.Ingen vet hvor Mange Amerikanere Som ble født—og til slutt ble etterlatt I Vietnam-under den tiårige krigen som endte i 1975. I Vietnams konservative samfunn, hvor premarital kyskhet er tradisjonelt observert og etnisk homogenitet omfavnet, mange fødsler av barn som følge av liaisons med utlendinger gikk uregistrert. Ifølge Amerasian Independent Voice Of America Og Amerasian Fellowship Association, advocacy grupper nylig dannet i Usa, ikke mer enn noen få hundre Amerasians forbli I Vietnam; gruppene ønsker å bringe dem alle Til Usa. De andre-rundt 26 000 menn og kvinner nå i 30-og 40-årene, sammen med 75 000 Vietnamesere de hevdet som slektninger—begynte å bli bosatt i Usa etter At Representant Stewart B. McKinney fra Connecticut kalte deres forlatelse en» nasjonal forlegenhet » i 1980 og oppfordret Andre Amerikanere til å ta ansvar for dem.

men ikke mer enn 3 prosent fant sine fedre i deres adoptiv hjemland. Gode jobber var knappe. Noen Amerasians var sårbare for narkotika, ble gjengmedlemmer og endte opp i fengsel. Så mange som halvparten forble analfabeter eller semi-analfabeter I Både Vietnamesisk og engelsk og ble ALDRI amerikanske statsborgere. Mainstream Vietnamesisk-Amerikanske befolkningen så ned på dem, forutsatt at deres mødre var prostituerte—som noen ganger var tilfelle, selv om mange av barna var produkter av lengre sikt, kjærlige relasjoner, inkludert ekteskap. Nevn Amerasians og folk ville rulle øynene og resitere et gammelt ordtak I Vietnam: Barn uten far er som et hjem uten tak.massakrene Som President Ford hadde fryktet, fant aldri sted, Men Kommunistene som kom sørover etter 1975 for å styre Et gjenforent Vietnam, var knapt velvillige herskere. Mange barnehjem ble stengt, Og Amerasians og andre ungdommer ble sendt til landlige arbeid gårder og re-utdanning leirer. Kommunistene konfiskerte rikdom og eiendom og raserte mange av hjemmene til de som hadde støttet Den Amerikanskstøttede regjeringen I Sør-Vietnam. Mødre Av Amerikanske barn ødela eller gjemte fotografier, brev og offisielle papirer som tilbød bevis på Deres Amerikanske forbindelser. «Min mor brente alt,» sier William Tran, nå en 38 år gammel dataingeniør I Illinois. «Hun sa,» jeg kan ikke ha en sønn Som heter William med Viet Cong rundt. Det var som om hele identiteten din ble feid bort.»Tran kom til Usa i 1990 etter at hans mor giftet seg på nytt og hans stefar kastet ham ut av huset.Hoi Trinh var fortsatt en skolegutt i de turbulente etterkrigsårene da han og hans skolelærerforeldre, Begge Vietnamesere, ble rykket opp i Saigon, og ble med i en utvandring av to millioner sørlendinger, ble tvunget inn i en av de «nye økonomiske sonene» for å bli bønder. Han husker spotter Amerasians. Hvorfor? «Det skjedde ikke for meg da hvor grusomt det var. Det var egentlig et spørsmål om å følge mengden, å kopiere hvordan samfunnet som helhet så på dem. De så så annerledes ut enn oss…. De var ikke fra en familie. De var fattige. De bodde for det meste på gaten og gikk ikke på skole som oss.»

jeg spurte Trinh hvordan Amerasians hadde reagert på å bli konfrontert i disse dager. «Fra det jeg husker,» sa han, » ville de bare se ned og gå bort.»Trinh forlot Til Slutt Vietnam med sin familie, dro Til Australia og ble advokat. Da jeg først møtte ham, i 1998, var han 28 og jobbet ut av soverommet sitt i en trang Manila leilighet han delte med 16 fattige Amerasians og Andre Vietnamesiske flyktninger. Han representerte, pro bono, 200 Eller Så Amerasians og deres familiemedlemmer spredt gjennom Filippinene, forhandle sin fremtid MED USA Ambassaden I Manila. For et tiår, Filippinene hadde vært en slags overgangsbolig Hvor Amerasians kunne tilbringe seks måneder, lære engelsk og forberede for sine nye liv i Usa. MEN amerikanske tjenestemenn hadde tilbakekalt visumene til disse 200 av en rekke årsaker-kamp, overdreven bruk av alkohol, medisinske problemer, «antisosial» oppførsel. Vietnam ville ikke ta dem tilbake og Manila regjeringen hevdet At Filippinene var bare et transitt senter. De bodde i en statsløs twilight zone. Men I løpet av fem år, Trinh klarte å få de Fleste Av Amerasians og score Til Vietnamesisk båt folk fanget I Filippinene bosatt I Usa, Australia, Canada og Norge.Da En Av Amerasierne i En Filippinsk flyktningleir begikk selvmord, adopterte Trinh mannens 4 år gamle sønn og hjalp Ham med Å bli Australsk statsborger. «Det var ikke før jeg dro Til Filippinene at jeg lærte Om Amerasians problemer og prøvelser I Vietnam,» Fortalte Trinh meg. «Jeg har alltid trodd at det du sår er hva du får. Hvis vi blir behandlet rettferdig og med ømhet, vil vi vokse opp med å være akkurat slik. Hvis vi er forurettet og diskriminert og misbrukt i vår barndom, som Noen Av Amerasians var, sjansene er vi vil vokse opp ikke være i stand til å tenke, rasjonalisere eller fungere som andre ‘normale’ mennesker.»etter å ha blitt beseiret Ved Dien Bien Phu i 1954 og tvunget til å trekke Seg fra Vietnam etter nesten et århundre med kolonistyre, evakuerte Frankrike raskt 25 000 Vietnamesiske barn av fransk opphav og ga dem statsborgerskap. For Amerasians ville reisen til et nytt liv være mye tøffere. Omtrent 500 av Dem dro til Usa med Hanois godkjenning i 1982 og 1983, Men Hanoi og Washington—som da ikke hadde diplomatiske forbindelser—kunne ikke bli enige om hva de skulle gjøre med det store flertallet som ble igjen I Vietnam. Hanoi insisterte På At de Var Amerikanske borgere som ikke ble diskriminert og dermed ikke kunne klassifiseres som politiske flyktninger. Washington, Som Hanoi, ønsket å bruke Amerasians som innflytelse for å løse større problemer mellom de to landene. Ikke før i 1986, i hemmelige forhandlinger som dekket en rekke uenigheter, holdt Washington Og Hanoi direkte samtaler om Amerasians fremtid.Men da hadde livet til En Amerikansk fotograf, en New York-kongressmann, en gruppe videregående studenter På Long Island og En 14 år Gammel Amerikansk gutt Som heter Le Van Minh, uventet sammenflettet seg for å forandre historiens forløb.i oktober 1985 følte Newsday-fotografen Audrey tiernan, 30 år, på oppdrag I Ho Chi Minh-Byen, en slepebåt på buksebenet. «Jeg trodde det var en hund eller en katt,» husket hun. «Jeg så ned og Der Var Minh. Det knuste hjertet mitt.»Minh, med lange vipper, nøttebrune øyne, noen fregner og et Vakkert Kaukasisk ansikt, beveget seg som en krabbe på alle fire lemmer, sannsynligvis resultatet av polio. Minhs mor hadde kastet ham ut av huset i en alder av 10 år, og På slutten av hver dag ville hans venn, Thi, bære den rammede gutten på ryggen til en smug hvor de sov. På den dagen i 1985 så Minh Opp På Tiernan med et snev av et wistful smil og holdt ut en blomst han hadde formet fra aluminium wrapper i en pakke sigaretter. Fotografiet Tiernan snappet av ham ble trykt i aviser rundt om i verden.det neste året så fire Studenter Fra Huntington High School På Long Island bildet og bestemte seg for å gjøre noe. De samlet inn 27.000 underskrifter på en petisjon for å bringe Minh til Usa for medisinsk hjelp.De ba Tiernan Og Deres kongressmedlem, Robert Mrazek, om hjelp.»Morsomt, Er det ikke, hvordan noe som forandret så mange liv, stammer fra idealismen til noen videregående barn,» sier Mrazek, som forlot Kongressen i 1992 og nå skriver historisk fiksjon og nonfiction. Mrazek minnes fortelle elevene at å få Minh Til Usa var usannsynlig. Vietnam og Usa var fiender og hadde ingen offisielle kontakter; på dette lavpunktet hadde innvandringen helt stoppet. Humanitære hensyn har ingen betydning. «Jeg dro tilbake Til Washington og følte meg veldig skyldig,» sier han. «Studentene hadde kommet for å se meg i den tro at deres kongressmann kunne forandre verden, og jeg hadde faktisk fortalt dem at jeg ikke kunne.» men, spurte han seg selv, ville det være mulig å finne noen i Det AMERIKANSKE Utenriksdepartementet og Noen Fra Vietnams Delegasjon til Fn som er villige til å gjøre et unntak? Mrazek begynte å ringe og skrive brev.Flere måneder senere, I Mai 1987, fløy han Til Ho Chi Minh-Byen. Mrazek hadde funnet En Senior Vietnamesisk tjenestemann som trodde at å hjelpe Minh kunne føre til bedre relasjoner med Usa, og kongressmannen hadde overtalt et flertall av hans kolleger I Representanthuset til å trykke for hjelp med Minhs visum. Han kunne ta med seg gutten hjem. Mrazek hadde knapt satt føttene på Vietnamesisk jord før barna var tagging sammen. De var Amerasere. Noen kalte ham » Pappa.»De trakk på hånden for å lede ham til den lukkede kirken der de bodde. En annen 60 eller 70 Amerasians ble slått leir i gården. Refrenget Mrazek holdt høre var, » jeg ønsker å gå til min fars land .»

«Det slo meg bare,» Sier Mrazek. «Vi snakket ikke om bare den ene gutten. Det var mange av disse barna, og de var smertefulle påminnelser Til Vietnameserne om krigen og alt det hadde kostet dem. Jeg tenkte, ‘ Vel, vi bringer en tilbake. La oss bringe dem alle tilbake, i hvert fall de som vil komme.»To hundre Huntington High-studenter var til stede for å hilse På Minh, Mrazek og Tiernan da flyet deres landet På New Yorks Kennedy International Airport.Mrazek hadde arrangert for To Av Hans Centerport, New York, naboer, Gene Og Nancy Kinney, Å Være Minhs fosterforeldre. De tok ham til ortopedere og nevrologer, men musklene hans var så atrophied «det var nesten ingenting igjen i beina,» Sier Nancy. Da Minh var 16, tok Kinneys Ham med til Vietnam Veterans Memorial I Washington, DC., dyttet ham i sin nye rullestol og stoppet slik at gutten kunne studere den svarte granittveggen. Minh lurte på om hans far var blant de 58.000 navnene som var gravert på den.»Minh bodde hos oss i 14 måneder og til slutt endte opp I San Jose, California,» sier Nancy, en fysioterapeut. «Vi hadde mye problemer med å heve ham. Han var veldig motstandsdyktig mot skolen og hadde ikke lyst til å stå opp om morgenen. Han ville ha middag ved midnatt fordi det var da han hadde spist på Gatene i Vietnam.»Med tiden roet Minh seg ned og slo seg ned i en normal rutine. «Jeg vokste opp,» minnes han. Minh, nå 37 og en avis distributør, fortsatt snakker regelmessig på telefonen Med Kinneys. Han kaller Dem Mamma Og Pappa.Mrazek vendte i mellomtiden sin oppmerksomhet mot å få tilgang Til Den Amerasiske Homecoming Act, som han hadde skrevet og sponset. Til slutt gikk han forbi normale Kongressprosedyrer og gled sin tre-siders innvandringslov til en 1.194-siders bevilgningsregning, Som Kongressen raskt godkjente Og President Ronald Reagan undertegnet i desember 1987. Den nye loven krevde å bringe Amerasians til Usa som innvandrere, ikke flyktninger, og gitt adgang til nesten alle som hadde Den minste berøring Av Et Vestlig utseende. Amerasierne som hadde vært så foraktet I Vietnam, hadde et pass-deres ansikter – til et nytt liv, og fordi de kunne bringe familiemedlemmer med seg, ble De overøst med gaver, penger og oppmerksomhet av Vietnamesere som søkte fri passasje Til Amerika. Med et slag av en penn, barn av støv hadde blitt barn av gull.»Det var vilt,» sier Tyler Chau Pritchard, 40, som bor I Rochester, Minnesota, og var en del av En Amerikansk utvandring fra Vietnam i 1991. «Plutselig elsket Alle I Vietnam oss. Det var som om vi gikk på skyer. Vi var deres måltidsbillett, og folk tilbød mye penger Til Amerasians villige til å kreve dem som mødre og besteforeldre og søsken.»

Falske ekteskap lisenser og fødselsattester begynte å vises på det svarte markedet. Bestikkelser for tjenestemenn som ville erstatte fotografier og ellers endre dokumenter for «familier» som søker å forlate rippled gjennom Utenriksdepartementet. Når «familier» nådde Usa og sjekket inn i en av 55 transitt sentre, Fra Utica, New York, Til Orange County, California, de nye innvandrerne ville ofte forlate Sine Amerasian velgjørere og avverge på egen hånd.Det tok ikke lang tid før uoffisielle rapporter begynte å detaljere psykiske problemer i Det Amerikanske samfunnet. «Vi hørte historier om selvmord, dyprotet depresjon, manglende evne til å tilpasse seg fosterhjem,» Sier Fred Bemak, professor Ved George Mason University som spesialiserer seg på flyktningers psykiske problemer og ble opptatt av Nasjonalt Institutt for Mental Helse for å avgjøre hva som hadde gått galt. «Vi hadde aldri sett noe lignende med noen flyktninggruppe.»Mange Amerikanere gjorde det bra i sitt nye land, spesielt de som hadde blitt oppdratt av Sine Vietnamesiske mødre, de som hadde lært engelsk og de som endte opp med kjærlige foster-eller adoptivforeldre i Usa. Men I en 1991-92 undersøkelse av 170 Vietnamesiske Amerasians landsomfattende, Fant Bemak at noen 14 prosent hadde forsøkt selvmord; 76 prosent ønsket, i hvert fall av og til, å komme tilbake Til Vietnam. De fleste var ivrige etter å finne sine fedre, men bare 33 prosent visste navnet hans.»Amerasians hadde 30 års traumer, og du kan ikke bare snu det på kort tid eller angre hva som skjedde med Dem I Vietnam,» sier Sandy Dang, En Vietnamesisk flyktning som kom Til Usa i 1981 og har kjørt et oppsøkingsprogram for Asiatiske ungdommer i Washington, DC «I Utgangspunktet var de uønskede barn. I Vietnam ble De ikke akseptert Som Vietnamesiske og I Amerika ble De ikke ansett Som Amerikanere. De søkte etter kjærlighet, men fant det vanligvis ikke. Av alle innvandrerne i Usa, Amerasians, tror jeg, er gruppen som har hatt det vanskeligste å finne Den Amerikanske Drømmen.»Men Amerasians er også overlevende, deres karakter steeled av harde tider, og ikke bare har de toughed det ut I Vietnam og Usa, de er sakte carving en kulturell identitet, basert på stoltheten—ikke ydmykelsen—Av Å Være Amerasian. De mørke skyggene fra fortiden er avtagende, selv I Vietnam, hvor diskriminering Av Amerasians har bleknet. De lærer å bruke Det Amerikanske politiske systemet til sin fordel og har lobbied Kongressen For passering av et lovforslag som ville gi statsborgerskap til Alle Amerikanere i Usa. Og i regi Av grupper som Amerasian Fellowship Association, de holder regionale «galas» rundt om i landet-sit-down middager med musikk og taler og verter i smoking—som tiltrekker 500 eller 600 «brødre og søstre» og feire Den Amerasian samfunnet som en unik innvandrerbefolkning.Jimmy Miller, kvalitetsinspektør For Triumph Composite Systems Inc., Et Spokane, Washington, selskap som lager deler Til Boeing-jetfly, anser seg som en av de heldige. Hans bestemor i Vung Tau tok ham i mens hans mor servert en fem års fengsel i en re-utdanning leiren for å prøve å flykte Vietnam. Han sier at bestemoren fylte ham med kjærlighet og hyret en» underjordisk » lærer for å veilede ham på engelsk. «Hvis hun ikke hadde gjort det, ville jeg være analfabeter,» Sier Miller. I en alder av 22, i 1990, kom han til Usa med en tredje klasse utdanning og bestått GED å tjene en high-school diplom. Det var lett å overbevise den amerikanske konsulen som intervjuet Ham i Ho Chi Minh-Byen om at han var sønn av En Amerikaner. Han hadde et bilde av sin far, Sgt. Maj. James A. Miller II, utveksle bryllup løfter Med Jimmys mor, Kim, som var gravid med ham på den tiden. Han bærer bildet i lommeboken til denne dagen.Jimmys far, James, pensjonerte Seg fra Den AMERIKANSKE Hæren i 1977 etter en 30-årig karriere. I 1994 satt Han sammen med sin kone, Nancy, på en bakgårdssving i deres Hjem I North Carolina, og sørget over tapet av sin sønn Fra et tidligere ekteskap, James III, som hadde dødd AV AIDS noen måneder tidligere, da telefonen ringte. På linjen Var Jimmy søster, Trinh, ringer Fra Spokane, og i typisk direkte Vietnamesisk mote, før selv si hei, hun spurte, «Er du min brors far?»»Unnskyld meg?»James svarte. Hun gjentok spørsmålet, sa hun hadde sporet ham ned ved hjelp Av et brev med En Fayetteville poststempel han hadde skrevet Kim år tidligere. Hun ga Ham Jimmys telefonnummer.James ringte sin sønn ti minutter senere, men mispronounced hans Vietnamesiske navn-Nhat Tung – Og Jimmy, som hadde brukt fire år på å lete etter sin far, høflig fortalte innringeren at han hadde feil nummer og hengt opp. Faren ringte tilbake. «Din mors Navn Er Kim, ikke sant?»han sa. «Din onkel Er Marseille? Er din tante Phuong Dung, den berømte sangeren?»Jimmy sa ja til hvert spørsmål. Det var en pause da James tok pusten. «Jimmy, «sa han,» jeg har noe å fortelle deg. Jeg er faren din.»jeg kan ikke fortelle deg hvor kittlet Jeg Var Jim eid opp til sitt eget barn,» sier Nancy. «Jeg har aldri sett en mann lykkeligere i mitt liv. Han gikk av telefonen og sa: «min sønn Jimmy lever!»Nancy kunne godt forstå følelsene som virvlet gjennom mannen hennes og den nye stesønnen; hun var født i Tyskland kort tid etter Andre Verdenskrig, datter av EN amerikansk soldat hun aldri kjente og en tysk mor.I løpet av de neste to årene krysset Millers landet flere ganger for å tilbringe uker med Jimmy, som, som Mange Amerikanere, hadde tatt sin fars navn. «Disse Amerasians er ganske fantastiske,» Sa Nancy. «De har måttet skrape for alt. Men vet du det eneste gutten ba om? Det var for ubetinget faderlig kjærlighet. Det var alt han ville.»James Miller døde i 1996, 66 år gammel, mens han danset Med Nancy på Et Julebord.Før jeg fløy til San Jose, California, for En Amerikansk regional bankett, ringte jeg tidligere Representant Bob Mrazek for å spørre hvordan han så På Homecoming Act på sitt 20-årsjubileum. Han sa at det hadde vært tider da han hadde stilt spørsmål ved visdommen i hans innsats. Han nevnte tilfeller av svindel, Amerasians som ikke hadde tilpasset seg sitt nye liv, fedrene som hadde avvist sine sønner og døtre. «At ting deprimert helvete ut av meg, vel vitende om at så ofte våre gode intensjoner hadde vært frustrert,» sa han.

men vent, jeg sa, det er gamle nyheter. Jeg fortalte Ham Om Jimmy Miller Og Om Saran Bynum, En Amerasian som er kontorsjef for skuespiller-sangeren Queen Latifah og driver sin egen smykker virksomhet. (Bynum, som mistet Sitt Hjem I New Orleans I Orkanen Katrina, sier, » Livet er vakkert . Jeg anser meg selv velsignet for å være i live.») Jeg fortalte Ham Om Tiger Woods look-alike Canh Oxelson, som har en lavere grad fra University Of San Francisco, en mastergrad Fra Harvard og er dekan for studenter ved En Av Los Angeles ‘ mest prestisjefylte forberedende skoler, Harvard-Westlake I North Hollywood. Og jeg fortalte Ham Om Amerasians som gikk av velferd og gir stemme til de en gang glemte barna i en fjern krig.

«Du har gjort dagen min,» Sa Mrazek.

cavernous Kinesisk restaurant I En San Jose mall hvor Amerasians samlet for deres gala fylt raskt. Billettene var $40-og $60 hvis en gjest ønsket vin og ET «VIP-sete» nær scenen. Plastblomster prydet hvert bord og det var gyldne drager på veggene. Ved Siden Av Et amerikansk flagg sto Flagget Til Sør-Vietnam, et land som ikke har eksistert i 34 år. En æresvakt på fem Tidligere Sørvietnamesiske soldater marsjerte smart til forsiden av rommet. Le Tho, en tidligere løytnant som hadde tilbrakt 11 år i en re-utdanning leir, kalte dem til oppmerksomhet som en skrapete opptak hørtes nasjonalsanger I Usa og Sør-Vietnam. Noen i salen gråt da æresgjesten, Tran Ngoc Dung, ble introdusert. Dung, hennes mann og seks barn hadde kommet I Usa bare to uker tidligere, etter å ha forlatt Vietnam takket Være Homecoming Act, som fortsatt er i kraft, men mottar få søknader i disse dager. De Var bønder og snakket ikke engelsk. En grov vei lå foran, Men, Dung sa, «Dette er som en drøm jeg har levd i 30 år.»En kvinne nærmet seg scenen og presset flere $ 100 regninger i hånden hennes .

jeg spurte Noen Amerasians om De ventet Le Van Minh, som bodde ikke langt unna i et to-roms hus, for å komme til galaen. De hadde aldri hørt Om Minh. Jeg ringte Minh, nå en mann på 37, med en kone Fra Vietnam og to barn, 12 og 4. Blant slektningene han brakte til Usa er moren som kastet ham ut av huset for 27 år siden.

Minh bruker krykker og en rullestol for å komme seg rundt sitt hjem og en spesielt utstyrt 1990 Toyota å krysse nabolagene der han distribuerer aviser. Han stiger vanligvis kort tid etter midnatt og fullfører ikke sin rute til klokka 8 Han sier at han er for opptatt for noen fritidsaktiviteter, Men håper å lære å grille en dag. Han tenker ikke mye på sitt tidligere liv som tigger i gatene I Saigon. Jeg spurte ham om han trodde livet hadde gitt ham en rettferdig riste.

«Rettferdig? Absolutt, ja. Jeg er ikke sint på noen, » sa Minh, en overlevende til kjernen.David Lamb skrev Om Singapore i september 2007-utgaven.Catherine Karnow, født og oppvokst i Hong Kong, har fotografert mye I Vietnam.

Redaktørens Notat: En tidligere versjon av denne artikkelen sa At Jimmy Miller tjente i militæret i 35 år. Han tjenestegjorde i 30 år. Vi beklager feilen.

Scrappy resiliens synes å knytte Amerasians, mange av dem har funnet suksess i Amerika. Saran Bynum Er Queen Latifahs kontorsjef. (Catherine Karnow)