Kollektive Sikkerhetssystemer: Folkeforbundet og Fn

det har vært to store, institusjonalisert innsats for å etablere kollektive sikkerhetssystemer i det tjuende århundre: Folkeforbundet og Fn. Forbundet ble etablert i kjølvannet av Første Verdenskrig, og representerte De Alliertes visjon om en ny global orden basert på normer for selvbestemmelse og liberalt demokrati. En av de tidlige artikulasjonene av denne visjonen var Woodrow Wilsons Fjorten Poeng, utarbeidet i 1918. Av særlig betydning var det 14. punktet, som krevde » en generell sammenslutning av nasjoner bli dannet under spesifikke pakter med det formål å gi gjensidige garantier for politisk uavhengighet og territorial integritet til både store Og små Stater.»

Ligaens medlemskap varierte fra 42 stater ved etableringen i 1920 til 57 stater i 1938. Organisasjonen besto Av Generalforsamlingen, hvor alle medlemslandene deltok, og et mindre styrende organ i Ligarådet (opprinnelig sammensatt Av Usa, Storbritannia, Frankrike, Japan, Italia og Senere Tyskland som faste medlemmer, og fire ikke-permanente medlemmer). League medlemskap var, i teorien, åpen for alle som aksepterte Ligaens prinsipper, men i praksis en skjevhet mot liberale demokratier var tydelig. Begrunnelsen for dette var at demokratier var mye mer sannsynlig å ha makten til den offentlige mening som en sjekk mot regjeringer som forsøkte å renege På Ligaforpliktelser. For Eksempel Ble Tyskland ikke gitt medlemskap til 1926, Russland ble bare med i 1934, og mange Asiatiske og Afrikanske stater ble ikke gitt medlemskap som koloniale avhengige.

Stater kjøpte medlemskap ved å ratifisere League Covenant, som la ut de grunnleggende prinsippene for kollektiv sikkerhet. Konvensjonens Artikkel 10 fastsetter prinsippet alt for ett, og forplikter medlemmene til å bevare og respektere hver av de andre medlemsstaters territoriale integritet. Stater lovet å sende alle tvister til voldgift i stedet for å bruke makt. Viktigst, artikkel 16 uttalte at krig i strid Med Pakten ble ansett som en krigshandling mot alle andre medlemmer, hvoretter overtrederen automatisk ville bli gjenstand for økonomiske sanksjoner. Den faktiske klausulen uttalte: «Skulle Et Medlem av Forbundet ty til krig uten hensyn til sine pakter … skal det, ipso facto, anses å ha begått en krigshandling mot andre Medlemmer av Forbundet.»Forbundsrådet ville da bestemme, basert på enstemmighetsprinsippet, hvilke videre militære handlinger som ville bli tatt. Fokuset på økonomiske sanksjoner som det primære håndhevelsesverktøyet reflekterte både pragmatiske Og filosofiske erfaringer fra Første Verdenskrig. For Det Første ble Den Allierte seieren i stor grad antatt å markere den avgjørende betydningen av økonomisk makt i stedet for militær makt. For det andre ble økonomiske sanksjoner antatt å være en mer ‘human’ handling mot aggressorstater enn krig (et diskutabelt punkt). For det tredje ble økonomiske sanksjoner antatt å være den mest effektive og umiddelbare responsen, gitt den langsommere prosessen med å organisere en militær respons. Dette siste punktet fremhever vanskeligheten og langsomheten av multilateral koordinering og intervensjon, et begrep som utelukker prinsippet om ‘automatikk’ som er forutsatt av ideell kollektiv sikkerhet.Grunnlagt i 1945 på slutten AV Andre Verdenskrig, representerte FN DET andre store forsøket på å institusjonalisere kollektiv sikkerhet. Fn var lik Ligaen på flere måter. For det første besto det av to hovedorganer: Generalforsamlingen og Sikkerhetsrådet. Den sistnevnte gruppen, som bestod av fem faste medlemmer (Usa, Storbritannia, Frankrike, Sovjetunionen Og Kina) hadde samme ledende rolle over organisasjonen som Ligarådet. Prinsippene om kollektiv selvregulering, udelelig fred og ikke-aggresjon ble nedfelt i FN-Pakten. Omfanget av medlemskapet var globalt, og gitt Usas vilje til Å bli MED I FN, var det mer vellykket i denne forbindelse enn Ligaen. Men til TROSS FOR FNS bekjennende universalisme, har organisasjonen blitt beskrevet som institusjonalisering av en nittende århundre-type maktbalanse ordning blant Stormaktene i Form Av Sikkerhetsrådet, der status quo SOM FN er ment å opprettholde er det som er akseptabelt for stormaktene.

HVOR FN skilte Seg fra Ligaen er i sin håndhevelse mekanismer. Mens vektleggingen av kollektive tiltak mot aggresjon forble, ba IKKE Fn-Pakten om automatiske økonomiske sanksjoner fra medlemslandene. Videre la Artiklene 42 og 43 i Pakten mer spesifikt fram enn Forbundspakten hvordan en aggresjonshandling ville bli bestemt (Dvs. Av Sikkerhetsrådet) og hvordan kollektiv makt ville bli administrert (Dvs.bestemt av Rådets mandater til medlemslandene). I Likhet MED Ligaen var OGSÅ FNS beslutninger implisitt basert på enstemmighet, da Hvert Medlem av Sikkerhetsrådet fikk vetorett.

grunnleggerne AV FN i 1945 klarte vellykket feilene I Ligaen i 1920; likevel var veien til kollektiv sikkerhet fortsatt relativt uberørt i de påfølgende tiårene. I ettertid, Ligaens mangler stammet mindre fra effektiviteten av dens håndhevelse mekanismer (selv om dette var et problem i teorien), enn fra fravær av lederskap og universell deltakelse. Viktigst var At Usa, til Tross For President Woodrow Wilsons formaninger, så medlemskap i organisasjonen ikke som en billett til verdensfred, men som en invitasjon Til Amerikansk innfanging i fjerne kriger, og valgte å ikke delta. Mens Den Amerikanske tilstedeværelsen ikke var det kritiske manglende elementet i å løse krisene som ofte var forbundet med Ligaens død (diskutert videre fremover i’ Folkeforbundet’), førte fraværet til den slags selvhjelpsadferd som bidro til Ligaens manglende evne til å fungere som opprinnelig var tenkt.

FN løste problemene som rammet Ligaen. Det hadde universelt medlemskap (inkludert Usa) og en ny beslutnings-og håndhevelsesstruktur (Sikkerhetsrådet) som ga det tennene og stor maktforpliktelse for å håndheve kollektiv sikkerhet. Ironisk nok hindret denne lenge søkte full deltakelse av stormaktene i FN organisasjonen da Den Kalde Krigen delte Sikkerhetsrådets faste medlemmer på nesten alle problemer, og effektivt forhindret kroppen i å utføre sine tiltenkte funksjoner. AV denne grunn hevder MANGE AT FN har hatt mindre enn ekspansiv erfaring som en kollektiv sikkerhetsorganisasjon, selv om DEN har tilpasset seg å utføre ulike former for fredsrelaterte funksjoner. Den mest vellykkede av disse har vært fredsbevarende og forebyggende diplomati. EN innovasjon som følge Av Sikkerhetsrådets uførhet under Den Kalde Krigen, fokuserte IKKE denne FN-handlingen på den kollektive frastøtelsen av aggresjon fra fredsbrytere (som krevde enstemmig Rådsvalg), men på nøytrale intervensjoner for å stoppe kampene og opprettholde status quo mellom stridende. MED slutten AV Den Kalde Krigen er FNS evne til å handle på kollektive måter som opprinnelig forutsett i 1945 manifestert i sin mer aktive bruk av håndhevelsesmekanismer. Antallet økonomiske sanksjoner og militære autorisasjoner (noen av humanitære grunner) som er skissert I KAPITTEL VII I FN-pakten, har for EKSEMPEL økt fra to under Den Kalde Krigen til godt over ti siden slutten.